Men jeg har imot deg at du har forlatt din første kjærlighet. (Åp 2:4)

Jesu første sendebrev i Åpenbaringsboken gikk til forsamlingslederen og forsamlingen i Efesus. Det var apostelen Paulus som på 50-tallet hadde grunnlagt den første kristne forsamlingen i Efesus, og senere hadde både Timoteus og Johannes vært forsamlingsledere der.

Men nå på 90-tallet var tilstanden alvorlig, både med forsamlingslederen og forsamlingen: Kjærligheten til Jesus, selve livet manglet.

De var utholdende, de holdt fast på apostlenes lære, de hadde gave til å skille falske ånder fra de sanne, og de fikk lide for Kristi navns skyld. Så kom Jesus med et «men»!

«Men jeg har imot deg at du har forlatt din første kjærlighet. Kom derfor i hu hva du har falt ifra. Omvend deg …»

Herren Jesus, som ransaker menneskers hjerter, så at de hadde forlatt ham i sine hjerter. Deres virksomhet og gjerninger var i Jesu øyne døde gjerninger. Jesus kalte dem til hjertets omvendelse og fornyelse. Ellers ville lysestaken bli flyttet.

Men hvordan er det med oss og med våre forsamlinger i dag? Hva er det viktigste for oss og for deg – Guds rikes sak, eller Jesus selv og den nåden som han har vunnet til deg med sitt blod? Ordet sier:

«Men voks i nåde og kjennskap til vår Herre og frelser Jesus Kristus! Ham tilhører æren, nå og til evighetens dag! Amen.» (2Pet 3:18)

Herren vil gjennom sitt Ord igjen og igjen vekke et behov hos oss, etter det som vi av naturen ikke bryr oss om, nemlig evangeliet om Guds nåde i kraft av Jesu blod.

Å bli bevart i nåden og i den første kjærligheten til Kristus er ikke det samme som å leve i følelser og opplevelser. Nei, det er, gjennom Guds Ånd og ord, å vokse nedover i Åndens fattigdom (Matt 5:3). Det er også å vokse inn i avhengigheten av nåden – daglig nåde i kraft av Jesu blod.

«Bli da du, min sønn, sterk ved nåden i Kristus Jesus!» (2Tim 2:1).

«Men dersom vi vandrer i lyset, likesom han er i lyset, da har vi samfunn med hverandre, og Jesu, hans Sønns blod renser oss fra all synd.» (1Joh 1:7).

Nåden i Kristus, Jesus som vår rettferdighet innfor Gud, Ordets løfter og nattverden – det er det evangelium som vi lever ved.

«Ved dette ble Guds kjærlighet åpenbaret iblant oss, at Gud har sendt sin enbårne Sønn til verden, for at vi skal leve ved ham.» (1Joh 4:9).

Da kan Gud gjennom sin Ånd og sitt ord, vekke, velsigne, fornye og bevare både Ordets tjenere og forsamlingen.

«… hvor meget mer skal da Kristi blod – han som i kraft av en evig Ånd bar seg selv fram for Gud som et lyteløst offer – rense vår samvittighet fra døde gjerninger så vi kan tjene den levende Gud!» (Heb 9:14)

Evangeliet gir oss Kristi sinnelag. Et sinnelag som elsker Jesus og de som lever i troen på ham. Et sinnelag som er følsomt for all synd som bedrøver Jesu Ånd, og som ivrer for det Jesus sier er det viktigste i loven: «Rettferd, barmhjertighet og troskap.» (Matt 23:23)

Hvordan er det med oss i dag? Hvordan er det med meg?

«Og dette er vitnesbyrdet at Gud har gitt oss evig liv, og dette liv er i hans Sønn. Den som har Sønnen, har livet. Den som ikke har Guds Sønn, har ikke livet.» (1Joh 5:11-12)

 

”Vad synes dig om Kristus? Vi frågar än en gång.

Ty på den frågan hänger själva livet.

Är han ditt allt i alla, din enda nya sång.

Och är till liv ej annat namn dig givet,

Då kan du svara stadigt, trots otrons spott och hån:

Jag tror att han är Kristus, den levande Guds Son,

Som frälsat mig från evig död och våda.” (Lina Sandell).

 Skrevet av Henric Staxäng