Deretter!

Her på jorden kommer alltid et «deretter». Etter jordelivet kommer et deretter. Vi skal alle dømmes; det kommer et evig liv eller en evig død, salighet eller fortapelse. Hvordan det blir i evigheten, er det vanskelig for oss å forestille oss. Vi tenker jo alltid i tid. Der kommer nok aldri et «deretter».

Å være et Guds barn er at Herren får tale til oss, møte oss, frelse oss. Men så kommer det et «deretter»; at Herren igjen og igjen får tale til oss. Det kan være rike opplevelser som på forklarelsens berg, men da disiplene kom ned derifra, så møtte de mørket så kompakt – djevelens makt.

Det blir et livslangt deretter, ofte så overraskende – etter Jabbok, etter den nye fødselen, den store opplevelsen. Nå skulle vel alt bare være bra? Men det blir også nederlag, deretter. Etter seier og glede kom så ofte sørgelige nederlag, for deg og meg som kristne. Kanskje ble det bitterhet mot et menneske, eller feighet og svik. Jeg bedrøvet den Hellige Ånd som har tatt bolig i hjertet mitt.

Men så er det også et forlatelsens deretter, og et oppklarende deretter. I nød og tårer får vi igjen komme fram i lyset med våre nederlag, vi får gå til både Gud og mennesker for å gjøre opp. Det blir vår livslange historie og vår redning på vandringen til himmelen. Det er en stadig forlatelse hos Gud, for den som vil erkjenne sine nederlag.

Derfor står det at Jesus er en forsoning for våre synder. Ikke var, men er en evig pågående forsoning. Det er vårt eneste håp, vår eneste redning. Det blir ikke ferdig her på jorden. Vi ser allerede i Mosebøkene de gjentakende syndofrene. Ved de store høytidene så slutter offeret med «og så en syndofferbukk». Stadig «deretter», påminnelse om synd og forlatelse!

Patriarken Jakob får befaling om å dra opp til Betel og bygge et alter der. Men før de begir seg på veien, vender han seg til sitt husfolk og sier

«Rens dere og skift klær» (1Mos 35:2).

Det sier han til dem som har kommet inn i det lovede landet, som her er et bilde på det kristne livet.

Så ble det gravd en grav ved Sikem. Rens dere! Skal du ikke legge tilbake det der? Skal du ikke ordne opp det eller det med din neste? Skal du ikke ydmyke deg og be om forlatelse? Skal du ikke legge fra deg uviljen mot et annet menneske? Skal du ikke kaste ifra deg noe som hindrer din vandring mot Himmelen? Avguder kanskje? Det kan være mye, alt som får ta en del av den plassen som Gud skulle ha i ditt liv. Det har tatt for mye plass i ditt liv!

Og Jakob gravde ned avgudene under terebinten ved Sikem. Det er ingen lett grav å grave ved Sikem, det koster, for avgudene betyr så mye for oss.

Det er mye i vårt gamle liv som kan følge med eller komme tilbake. Det var så stort med frelsen etter Jabbok, synden kom så på avstand, begjærene – de forsvant nesten. Men så etter en tid våknet de igjen, kanskje med større styrke enn tidligere, og så fikk de kanskje plass i hjertet igjen, selv om de fikk andre vakre navn? Så kommer Gud til oss når Ånden er på ferde, vi blir påminnet om en grav vi skulle grave, noe vi skulle legge av, grave ned, kaste ifra oss, noe som er til hinder for oss på himmelvandringen.

Vi savner ofte den kraft og befrielse fra synden som vi mener den sanne troen skulle medføre. Det er lett å miste frimodigheten når virkelige synder kommer til syne i livet. Virkelig kristne skulle vel ikke oppleve slike synder? Innerst inne tror vi altså at virkelig kristne ikke har noen virkelige synder, er det slik? Hver gang vi ber «forlat oss vår skyld», skulle vi forstå vår villfarelse.

Og det er som Luther sier:

«Kristus har gitt seg selv for oss, ikke for innbilte og skjønnmalte synder, men for virkelige, og ikke for små og ringe synder, men for veldig store og grove, ikke for én eller to, men for alle, ikke bare for de overvunnede og avlagte synder, men også dem som ennå er sterke og mektige i meg.» (oversatt fra svensk)

Mange ganger et uventet «deretter», men Gud er den samme.

Skrevet av Gunnar Nilsson