Salmistens pasjonssalme – salme 22

Mange av salmene i Salmenes bok er skrevet av kong David, det gjelder også Salme 22. David levde på 1000-tallet før Kristus.

Vi må takke Gud for Salmenes bok, noe av Bibelens hjerte, som vi i hjem og forsamling trenger å lese, be og grunne over.

David så i Guds Ånds lys den korsfestede Kristus, ja, det var Herren selv som inspirerte David til hva han skulle skrive. Det er Jesus, vår Herre og Gud som ånder og taler i hele Bibelen – også her i Salme 22. I denne salmen får vi se inn i Jesu indre liv, hvordan han følte det da han hang på korset.

I vers 2 i Salme 22 hører vi Jesu bønn:

«Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg? Langt borte fra min frelse er min klages ord.»

Så tung er vår synd – som på korset var Jesu synd – at han ropte ut: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?»

I vers 7-8 høres Jesu klagende røst:

«Men jeg er en orm og ikke et menneske, jeg er spottet av mennesker og foraktet av folk. Alle som ser meg, spotter meg, vrenger munnen og rister på hodet.»

Jesus kjente seg som en orm, trampet ned, avskydd og hånet. Fiendenes hån innebar et stort angrep på Jesu hellighet og ære. Det var den Hellige som hang der på korset.

I vers 17-19 høres Herrens ord:

«For hunder omringer meg, de ondes hop gjerder meg inne. De har gjennomboret mine hender og mine føtter. Jeg kan telle alle mine ben. De stirrer, de ser på meg med skadefryd.  De deler mine klær mellom seg og kaster lodd om min kappe.»

Ja, den Helliges hender og føtter ble spikret fast på korset. Gjennom sitt blod har Jesus tilveiebrakt fred og forsoning. La oss i ærbødighet og tilbedelse bli stille for vår Herre og Frelser.

«… fornedret han seg selv og ble lydig til døden – ja, døden på korset. Derfor har òg Gud høyt opphøyet ham og gitt ham det navnet som er over alle navn.» (Fil 2:8-9)

Siste delen av Salme 22 vitner om seier og tilbedelse av Herren, slik som for eksempel vers 28:

«Alle jordens ender skal minnes det og vende om til Herren, og alle hedningenes ætter skal tilbe for ditt åsyn.»

I dette verset møter vi misjonstanken – Gud vil at alle slekter skal nås av evangeliet, til omvendelse, tro og tilbedelse.

I Guds øyne var Jesu forsoningsverk fullbrakt allerede før verden ble skapt. Gud så på korset allerede før tidenes begynnelse. I kraft av Jesu forsoningsverk fikk også David selv forlatelse for alle sine synder. Herren sier i 1. Kongebok 14:8 om David etter hans død:

«… min tjener David, han som holdt mine bud og fulgte meg av hele sitt hjerte, så han ikke gjorde annet enn det som var rett i mine øyne.»

Hvordan kunne Herren si noe sånt, om David som hadde syndet så grovt? Jo, David hadde fått tilgivelse for sine synder. Tilgitte synder kommer ikke Herren mer i hu. Så fullstendig tilgir Gud, og han er den samme i dag.

Forsvar ikke din synd og gå ikke forbi Kristi kors uten å påkalle Jesu navn og be om nåde. Herren sier:

«Jeg, jeg er den som utsletter dine misgjerninger for min skyld, og dine synder kommer jeg ikke i hu.» (Jes 43:25)

Amen.

Skrevet av Henric Staxäng