Så brøt Jakob opp … Han dro av sted til Kana’ans land, til Isak sin far. Men Laban var dratt bort på saueklipping, da stjal Rakel sin fars husguder. 1 Mos 31, 17 – 19.
Jakob hadde tjent hos Laban i 20 år, nå var tiden for oppbrudd kommet. Laban var ikke hjemme da Jakob brøt opp, han var dratt av sted for å være med på saueklipping.
Siden hennes far ikke var hjemme og fikk fulgt med på det som skjedde, benyttet Rakel anledningen til i hemmelighet å stjele med seg hjemmets husguder. Også i det hjemmet var det altså avguder, det må ha vært bilder eller figurer som de trodde hadde gudommelig, overnaturlig, makt. Antakelig trodde de at disse beskyttet dem og hjalp dem i livet.
Så var det ikke bedre stelt med Rakel enn at hun hang fast i troen på disse. Hun regnet dem for å være så verdifulle at hun stjal dem med seg for å ha dem hos seg i sitt nye hjem. For Rakel var ikke Den Høyeste Gud nok og den eneste. Jo, også Gud var god å ha. Og at hun regnet med ham ser vi i kap 30, 6: Gud har dømt i min sak, han har hørt min bønn og gitt meg en sønn. Men husgudene måtte også være med. Det var ikke sikket at Gud tok seg av alt, at han kunne erstatt dem. Husgudene var liksom på et lavere plan, det hverdagslige, de timelige behov.
Dette er veldig aktuelt og taler til oss som tror på Herren Jesus og har Gud til Far. Har vi noen husguder? Det treffer særlig når det gjelder vårt forhold til penger og de materielle goder. Hvor mye betyr pengene og det vi eier for oss? Har vi det slik at Gud er nok og den eneste vi setter vår lit til? Kan vi «forlate» dem på veien videre i livet. Det handler ikke om å ha mye eller lite, men hva vi stoler på og er vår trygghet i livet. Rakel måtte ha husgudene med, Gud var ikke nok å stole på. Hva med oss? Hvem og hva er det egentlig vi setter vår lit til og tror på når det kommer til stykke? Vi har så mye vi eier og har, så mye vi kan skaffe oss fordi vi har penger til å kjøpe med, så mye vi gjør oss til gode med.
Luther skriver i Den store katekismen i forklaringen til det første bud: Det som ditt hjerte henger ved og setter sin lit til, det er altså din gud. Og som eksempel på dette: Det er mange som mener at de har Gud og fullt opp av alle ting når de har gull og gods. Og han fortsetter: Se, slike mennesker har også en Gud, han heter mammon. Det er også den mest alminnelige avgud på jorden. Den mest alminnelige husgud?
Da jeg leste dette gikk det opp for meg hvor sterkt det traff i mitt liv. Her får vi se hvordan synden gjør seg gjeldende i oss. Hvor nødvendig det er for oss å leve i Guds lys også med dette. Å bekjenne og bli renset og frigjort. Mange gjør ikke det, de velger en annen vei, i stedet for å bekjenne prater de seg vekk fra sannheten.
Da Laban kom hjem oppdaget han hva som var skjedd, at Jakob var rømt og husgudene borte, og han setter etter Jakob. Han tar ham igjen på Gilead fjellet og nå kommer oppgjøret: Vi kan lese om det i 1 Mos 31, 30 – 35. Rakel lyktes i å skjule det hun hadde gjort for sin far, hun ville ha husgudene med seg videre i livet. Det er den store fare og snare for oss også. Ords 28,13:
Den som skjuler sine misgjerninger, har ingen lykke, men den som bekjenner dem og vender sig fra dem, finner miskunnhet.
Skrevet av Sigbjørn Agnalt