Sal 25:6f
Herre, kom din barmhjertighet i hu og din miskunnhets gjerninger, for de er fra evighet. Kom ikke i hu min ungdoms synder og mine overtredelser! Kom meg i hu etter din miskunnhet, Herre, for din godhets skyld!
Det er bemerkelsesverdig at et menneske ber sin skaper om å huske på noe og glemme noe annet! Er det tillatelig å be slik? Sømmer det seg for et menneske å blande seg inn i hva Gud skal gjøre og ikke gjøre? Grenser det ikke til det absurde?
Jo, om mennesket selv hadde funnet på dette var det høyst tvilsomt. Om David plutselig hadde funnet på slikt i sin bønn og tatt seg til rette på denne måten ovenfor Gud, var det kritikkverdig. Men det er ikke en slik bønn vi står ovenfor.
David talte og ba drevet av Guds Hellige Ånd. Det er Ånden, den tredje person i Gud, som har lært ham å be slik. Det er Ånden som kjenner og gransker dybdene i Gud som driver ham til denne bønn. Derfor kan vi også være sikre på at det er en bønn etter Guds hjerte!
Når vi ser at Davids ord er profetiske ord, drevet frem, fylt og inspirert av Den Hellige Ånd, bør vi samtidig legge merke til at Ånden har drevet profeten inn i en personlig nød over sine tidligere synder. Erkjennelsen og bekjennelsen av den personlige syndenøden og mislykketheten sto ikke i veien for det profetiske budskapet, det er tvert imot en del av det!
For det er Sannhetens Ånd som driver David til å be og profetere slik at sannheten kommer frem både om David og om Gud. Davids skrøpelighet forringer ikke Guds fullkommenhet. Skrøpeligheten og nøden over virkelig begått synd må i stedet tjene til å fremheve Guds evige og forunderlige nåde!
Synden er forferdelig i sitt vesen og grenseløst alvorlig siden den krenker den hellige Gud og derfor må dømmes og straffes på rettferdig vis. Den hadde også sure og dramatiske konsekvenser i Davids liv. Synden var ikke til å leke med, det hadde han bitterlig erfart.
Allikevel vil Ånden at han skal be til Gud om å se bort fra dette og i stedet;
«kom din barmhjertighet i hu og din miskunnhets gjerninger for de er fra evighet»
Begrunnelsen er at dette er noe Gud har tenkt på og gjort noe med fra evighet av. Davids synd og fall var behandlet i barmhjertighet og gjort noe med ifra evighet av, lenge, lenge før David faktisk gjorde det onde. Det kan bare Gud han som i sannhet kan oppfylle det han beslutter og lover.
Når Beslutningen var tatt i himmelen om at Sønnen skulle være vår stedfortreder og sonofferet for våre synder, var han regnet og omtalt som det:
«…Lammet som er slaktet, fra verdens grunnvoll ble lagt.» Åp 13:8:b
«Han var forut kjent, før verdens grunnvoll ble lagt, og for deres skyld er han blitt åpenbart ved tidenes ende.» 1Pet 1:20
Så må våre synder og overtredelser finne seg i å ikke være det første eller det største. Guds barmhjertighet er fra evighet, Guds miskunnhets gjerninger er fra evighet og de er fullbrakt ved Jesus Kristus på det rette tidspunkt i verdenshistorien.
Det gir en frimodighet som seirer over alle innvendinger og en Åndens «dristighet» til å be Gud om å glemme det som er sonet og glemt i Kristus.
Når en selv har så vanskelig for å glemme er det en usigelig trygghet i å be Gud om å glemme. Når det er så vanskelig å holde fast på nåden i Kristus er det så godt å be Gud om å komme sin evige barmhjertighet i hu. Den Hellige Ånd sier: Du får overlate også dette til ham!
«da han kunngjorde oss sin viljes hemmelighet, etter sitt frie råd, som han forut fattet hos seg selv» Ef 1:9
Skrevet av Martin Fjære