”Den som har ører, han høre!»
… Men hvem skal jeg ligne denne slekt med? Den ligner små barn som sitter på torgene og roper til sine lekekamerater: Vi spilte fløyte for dere, men dere ville ikke danse. Vi sang klagesanger, men dere ville ikke gråte… (Matt 11:15ff)
”Denne slekt” er dem Jesus stadig møte og talte til, den store kritiske del av folket, dens åndelige ledere og dem som lar seg lede av dem. Og vi merker Jesu nød, for han ser hvor det bærer hen. De vil verken bøye seg for døperen Johannes eller Jesu tale. De vil kun hva de selv vil, og er avvisende overfor sannheten. Og det er de selv om mange av dem var godt kjent med Skriftene, ja de ransaket dem.
De lignet det slektsledd som under ørkenvandringen, som til tross for Herrens stadige tale til dem gjennom Moses, og underne de så og erfarte, – i vantro gjorde opprør og forherdet seg. Om denne slekt står det:
Så ble Herrens vrede opptent mot Israel, og han lot dem flakke omkring i ørkenen i førti år, til hele den slekten var utdødd som hadde gjort det som var ondt i Herrens øyne. 4Mos 32:13.
Og så heter det i 1Kor 10:11 om ørkengenerasjonen:
Men alt dette hendte dem som forbilder, og det er skrevet til formaning for oss, som de siste tider er kommet til.
Budskapet gjelder altså også vårt slektsledd. For det gjelder alle. Alle som har hørt. Alle som kjenner Guds Ord, vilje og bud. Men som med unnskyldninger, utflukter, innvendinger og endeløse diskusjoner væpner seg mot Guds Ords makt og fulle innflytelse, så de aldri føres inn i botferdighet, anger og frelsende tro på Jesus.
Det er ingen tvil, – Gud vil at vi skal høre annerledes enn ørkenslekten og Jesu samtid gjorde. De tok nemlig ikke dommen over sitt liv til seg mens det var nådetid, og ble ikke frelst. Men nå er spørsmålet: Hører du og jeg annerledes? Hører vi til overbevisning og erkjennelse av vårt grunnleggende syndeforderv og straffskyldighet overfor Gud, så det fører til oppgjør med synden og tilflukt til Jesus?
Ingen kan være i tvil om hva Jesus vil. Han vil frelse. Og du som nå leser dette, er ikke utenfor hans frelsesvilje. Men som den som kjenner alle ting til bunns, vet Jesus at ikke en eneste blir frelst hvis ahn ikke blir vekket til mottakelighet av frelsen i ham. Saken er nemlig at hjertet ikke kan få liv ved det fullbrakte verk så lenge du har en delvis tillit til noe hos deg selv.
Ludvig Hope har sagt det slik:
Den som ikke kommer inn under kravet fra Guds lov og blir stående fast, kan aldri lære Kristus å kjenne som frelser, om han så har det klareste syn på evangeliet.
Hvilket alvor!
Det er avgjørende at du opplever at du er den Gud sier at du er: En fortapt synder. Og vel og merke: Fortapt i en slik grad, at det ikke lenger er spørsmål om å gjøre eller være eller prøve noe nytt. Men det beste som det verste i ditt liv må innesluttes i bekjennelsen: ”Ve meg, det er ute med meg. Jeg er fortapt.”
Der er smertefullt for en synder som i hjertet egentlig er godt tilfreds med tingenes tilstand. Men Guds vei og verk er alltid annerledes enn våre. Alltid! Så underlig Gud fører dem som han gir til Jesus. Gud vet at bare den fortapte roper fra det dype i syndenøden på ham som alene kan frelse og rettferdiggjøre den ugudelige.
Slik bringes synderen dit at han nå vil leve i lyset hos Jesus med alt. Akkurat som det står om kvinnen i Mark 5. Hun kom frem skjelvende av skrekk og falt ned for Jesus og fortalte ham hele sannheten. Det var noe som var hele sannheten i hennes liv. Det er det også i ditt og mitt liv. Underlig. Ja forunderlige stund når du under Guds tiltale og Den Hellige Ånds overbevisning er bragt så nær til Jesus. Da har du syndenes forlatelse. Da er du løst fra syndeskylden ved hans stedfortredende liv og død. Da holder han nattverd med deg og deler alt med deg. Alt hva han så dyrt har vunnet da han på Golgata ble kunst for all som heter synd i din natur og hele livsforløp. Ja, Jesus ble knust under Guds vredes dom , så du aldri skal knuses, verken i livet her eller i dommen.
Jeg vet hva du kan tenke og mene, for det mente jeg også da Gud førte meg inn i sitt sannhets lys. Du mener at din synd, din tilkortkommenhet, dine mange tusen nederlag som du sitter med og i og skammer deg over og plages av, er så store og mange at det ikke går an i den tilstand du er å ta din tilflukt til Jesus, tro på ham og eie syndenes forlatelse av bare nåde. Men du tar feil. Ditt hjerte og dine tanker bedrar deg og forkynner løgn for deg. Nettopp fordi du er som du er går det ikke an å la være å komme til Jesus dersom du vil frelses. Og husk: det er nettopp nå nå du hører Jesu røst at du ikke må forherde deg og være klok i egne tanker. Nådens øyeblikk er ofte korte. Det heter jo:
På den tid som behaget meg, bønnhørte jeg deg, og på frelsens dag kom jeg deg til hjelp. Se, nå er nådens tid, se, nå er frelsens dag! 2Kor 6:2.
Bønn: Jesus –
som jeg nu er – ej med et strå
af egen grund at bygge på;
blot på den grund, at du for mig
er død og selv mig bød til dig,
jeg kommer, o Guds Lam!
Skrevet av Erik Trans