Høsten kommer, det blir mørkere og løvet faller fra trærne. Men kanskje finnes det også noen som leser dette som har det som meg.
Det kjennes så mørkt og kaldt i hjertet. Det er som om jeg har forlatt Gud, ja enda verre, at Han har forlatt meg. Når jeg leser ordet er hjertet enda så kaldt og dødt i meg, så jeg må sukke og rope til Herren over min tilstand. Jeg vet hva feilen er i teorien, men det er så vanskelig i praksis.
Herren vil ære meg å tro uten å se. Han vil ikke at min tro skal bygge på følelsene mine eller på om jeg lykkes bedre eller dårligere i mitt kristenliv i kampen mot synden, med min bønn og bibellesning. Nei, Han vil ta bort alle slike falske grunner og sette mine føtter på en klippe, på Kristus. Derfor behøver jeg om og om igjen å høre evangeliets ord om at det ikke er på grunn av meg eller mitt, men på grunn av hva Han har gjort for meg arme synder, at jeg får være et Guds barn og arving til himmelen. En venn sendte meg et ord for en tid siden og det vil jeg påminne oss om idag: «Det er jeg, jeg som for min egen skyld forlater dine overtredelser.»
Rosenius skriver i en sang om denne kamp under egenrettferdighet og lovtrelldom:
”På nåden i mitt hjerte En tid jeg støttet meg,
Men snart ved syndens smerte Min trygghet tapte seg.
Jeg var da vel fornøyet Når rørt jeg hjertet fant,
Men var jeg mindre bøyet, Min tro med ett forsvant.
Men Gud skje takk som sa meg Min feil så jeg den så,
Og bedre grunnvoll gav meg Å bo og bygge på:
På nåden i Guds hjerte Som Jesus frem har bragt
Ved korsets død og smerte, Som han for oss har smakt.
Nå er det vel der oven, Jeg intet enser her.
Se, oppfylt er nå loven, Og gaven given er!
Den tid vi var uvenner, Vår Gud forsonet blev,
Om enn jeg intet kjenner, Jeg tror Guds gavebrev.”
Av Marcus Söderberg