Arvesynden og arvelodden

Overskriften minner oss om to viktige bibelske sannheter, som vi i korthet skal løfte fram.

   1. Arvesynden

Når man ser et nyfødt barn, kan man virkelig glede seg over Guds forunderlige skapelse. Barnet er jo en Guds gave, et takke-emne!

Men Guds ord viser oss at barnet allerede fra fødselen av er en synder. Det bærer på en ond arv som har gått fra generasjon til generasjon like fra Adams fall i Edens hage, arvesynden. Hvor fine og gudfryktige foreldrene enn er, så etterlater de seg likevel en ond arv til sine barn.

Synden er et tragisk faktum allerede hos det nyfødte barnet.

«Se, jeg er født i misgjerning, og min mor har unnfanget meg i synd.» (Sal 51:7).

Ettersom foreldrene er syndere, setter det også spor i barna. Det kan ikke bli på noen annen måte. Jesus sier:

«Det som er født av kjødet, er kjød, og det som er født av Ånden, er ånd.» (Joh 3:6)

Samme tanke betones blant annet i Job 14:4:

«Kunne det bare komme en ren av en uren! Ikke én!»

I en av våre bekjennelsesskrifter sammenfattes læren om arvesynden på denne bibelske måten:

«Videre lærer de at alle mennesker som etter Adams fall fødes på naturlig måte, fødes med synd, det vil si uten gudsfrykt, uten tillit til Gud og med ond lyst, – og at denne sykdom eller arvesynd er virkelig synd, som alt nå virker fordømmelse og evig død for dem som ikke blir gjenfødt ved dåpen og Den hellige ånd.» (Augsburgske bekjennelse artikkel II).

Nedtoner man, eller til og med fornekter arvesynden, holder man seg ikke til Guds ord.

   2. Arvelodden

Jesus kom til jorden som stedfortreder, for å dø for alle menneskers synder i alle tider. Han var Guds Lam, som bar og tok bort all verdens synd (Joh 1:29). Det betyr at også din og min arvesynd bar Jesus på sitt legeme opp på korsets tre.

Gjennom sin forsoningsgjerning vant Jesus en himmelsk arv til hvert eneste menneske – helt i tråd med Skriftens ord om «han som vi at alle mennesker skal bli frelst.» (1Tim 2:4).

C. Asschenfeldt-Hansen skriver i ”Gullgruben” i forbindelse med Heb 9:15:

«Guds kall til frelse av nåde omfatter alle jordens slekter. Abraham fikk det løftet at alle jordens slekter skulle bli velsignet i han. Kana’an var bare et jordisk forebilde på innholdet i løftet. I virkeligheten gjelder løftet ’den evige arven’, det evige livet i Guds rike.»

I kraft av Jesu offer på Golgata fremholder Hebreerbrevets forfatter:

«Derfor er han mellommann for en ny pakt, for at de som er kalt, skal få den evige arv som var lovt, etter at det har funnet sted en død til forløsning fra overtredelsene under den første pakt.» (Heb 9:15)

Den himmelske arvelodden tilegnes alle Adams barn, alle som er født med arvesynd på vei mot evig ulykke. Men den evige arven utdeles bare til dem som har tatt imot kallet, og gjennom dåpen og troen på Jesus er Guds barn.

Bibelen betoner at arvelodden tilhører Guds barn av bare nåde, helt uten ege01n fortjeneste. Etter at Paulus i Titusbrevets 3. kapittel taler om dåpen som «badet til gjenfødelse og fornyelse ved Den Hellige Ånd», står det:

«for at vi, rettferdiggjort ved hans nåde, skulle bli arvinger til det evige liv, som vi håper på.» (Tit. 3:5,7).

Den himmelske arvelodden innebærer et evig samfunn med Herren, uten fare for å falle i synd eller å miste saligheten hos Gud.

Uten troen på Jesus går du fortapt, selv om du er døpt. Men da er din dåp et kall til omvendelse. Kom tilbake til ham som vil at du skal være hans barn, og få den evige arven!

Bønn: Gode Gud, gi oss nåde til at vi hver dag lever i troens livsforbindelse med Herren Jesus, slik at vi kan bekjenne med David:

«Herren er min tilfalne del og mitt beger. Du bevarer min arvedel. En arvedel er tilfalt meg på liflige steder. Ja, jeg har en herlig arv!» (Sal 16:5-6)

Skrevet av Göran Holmgren